”No samples, soundfiles or sequencers – just synthesis”

Ann Rosén og Sten Olof Hellström har arbeidet hos NOTAM en ukes tid i begynnelsen av Desember 2018, og brukt tiden til å forberede seg til årets Winter Solstice-konsert (som holdes på Teknisk museum i år) og til å holde verksteder og gi presentasjoner av arbeidet sitt. Presentasjonene ble gitt den 12. Desember.

Som tittelen ovenfor antyder, arbeider Sten Olof Hellström med syntetisk lyd.  Han sporer sin interesse for syntese tilbake til en tidlig erfaring med feedback, der han la merke til hvordan feedback radikalt forandret klangkvalitet ettersom den ble sterkere – fra en enkel ulelyd til et kaotisk system som nærmet seg hvit støy.

Hellström arbeider med systemer, systemer for syntese som benytter data fra naturlige prosesser til generering av den syntetiske lyden.  Slik ligger stykket  som Hellström diskuterte, On Ice, solid i tradisjonen sonifisering, men i en musikalsk forlengelse.  (Sonifisering betød opprinnelig representasjon av data med ikke-musikalsk lyd.) Lydbildet i stykket er sammensatt av mange elementer, og i hovedsak hører man prosesser som spiller seg ut, og i dette stykket på molekylnivå.

Det klanglige er lagt i retning støylyder, og estetikken er ikke lagt i det intervallbaserte domene. Det er ingen automatikk i dette, en tilegning av verdier kunne like gjerne vært til tonehøyder, men det Hellström oppnår er å sette lys på det kaotiske i feedbackprosesser, og understreker det gjennom de syntesealgoritmene han kontrollerer når stykket blir til. Resultatet er et stykke musikk som både prinsippdrevet og komponert.

Ann Rosén har sin bakgrunn fra visuell kunst, og har tidligere arbeidet med tekstil og elektronikk, blant annet i Synthjuntaen.  Hennes store prosjekt er Barrier Orchestra, hvor ideen er å bringe nye interaksjonsmetoder inn i fremføring av elektroakustisk musikk, gjerne med taktile brukergrensesnitt.  Hun viste et prosjekt med strekksensorer montert på et belte/strømpe slik at en musiker kunne styre avspilling av datagenerert lydmateriale eller innspilt lyd, og en video med en fiolinist viste hvor effektivt dette kunne være.

Hun viste også en metode hun har utviklet under tittelen Graphite Barrier, der streker hun tegner på et vanlig papirark forbinder to poler som er forbundet med en datamaskin via et Arduino-kort.  Det er fem linjer på tvers av arket, og gjennom å variere spenningen via grafittpekeren kontrollerer hun hastigheten på fem avspillinger samtidig. Arket er montert på et notestativ, men et videobilde av arket projiseres over scenen, slik at publikum kan koble det de hører med det de ser. Lenkene er tydelige, og dette er et effektivt brukergrensesnitt. Graphite Barrierer ikke hovedsaklig et komposisjonsprosjekt, men retter seg inn på et samspill mellom Rosén og en fiolinist. Samspillet i videoen som ble vist fungerer nydelig, og selv om hun benytter et tradisjonelt instrument her, så havner musikken i støydomenet, på samme måte som Hellströms stykke.

Hellström og Rosén plasserer seg i den nye elektroakustiske tilstandsmusikken heller enn i tradisjonen som legger stor vekt på tydelige formforløp.  Hos Hellström og Rosén blir lyder generert og styrt i sanntid, og scenefremføringene viser at musikk blir til, og ikke bare henvender seg til publikum etter at noen har trykket ”Play.”

Hos Notam ser vi frem til å få besøk av dem igjen.