Arne Nordheim (1931-2010)

Arne Nordheim sto for det nyskapende i musikken helt fra tiden da modernismen flommet inn i norsk musikkliv, og hvor nybrottsarbeid var imperativt i dagens orden. Samtidsmusikken i Norge skulle etter hvert komme til å bli omtalt som «Nordheim-musikk», og dette sier både litt om hvilken sterk stillingtagen musikken hans representerte.

Arne Nordheim var en på mange måter unorsk mann, som ikke hadde beskjedenhetens problemer med å synes i offentligheten, heller ikke med å benytte sin synlighet til å fremme ting han trodde på. Musikken han skapte og diskursen han oppnådde gjennom sin ureddhet har gitt hele Norge mye å takke ham for, og det offentlige Norge har bekreftet dette blant annet gjennom tildeling av æresbolig i Grotten fra 1982, St. Olavs orden i 2004.

Arne Nordheim lærte oss at det var mulig å være komponist i Norge, skriver Asbjørn Schaathun i Ballade, og Nordheim var også Norges viktigste pionér i bruk av musikkteknologi. Dørene ble tidlig åpnet for ham i NRK, hvor han gjorde mange lydmontasjer («lydsnekring» kalte han det selv), og hans kunstneriske intensjoner fikk en voldsom blomstring i den perioden han arbeidet i Warszawa, fra 1967 og noen få år fremover. Det var her, etter invitasjon fra Jozef Patkowski, og med Eugenius Rudnik som assistent, at han skapte Solitaire, multimedieverket som åpnet Høvikodden kunstsenter i 1968, og Polypoly, verket som fylte den skandinaviske paviljongen på verdensutstillingen i Osaka i 1970 med lange lydbåndsløyfer og tusenvis av bilder. Nordheim var i takt med den internasjonale utviklingen; samme utstilling rommet også den tyske paviljongen hvor Karlheinz Stockhausen arbeidet med romliggjøring av musikken, og Pepsi-paviljongen, hvor den amerikanske kunstnergruppen E.A.T. hadde et stort multimedieverk som fylte hele rommet. Arne Nordheim arbeidet med elektronikk gjennom hele komponistlivet, i alt fra sitt pionerverk i lydskuptur Ode til Lyset fra 1968 til installasjoner og verk fra den senere tid. Nordheim har, som flere andre pionerer, ikke mistet aktualiteten, og den elektroniske musikken har blitt gjenutgitt flere ganger bl.a. med platen Electric i 1998. Kort tid etter kom en CD med en remix utført av Biosphere og Deathprod, og i 2008 kom også CDen The Nordheim Tapes, en samling av stykker fra tiden hos NRK.

Også som organisator var Arne Nordheim en foregangsmann. Allerede i 1963 arrangerte han konserter i Oslo med Stockhausens Gesang der Jünglinge og Edgar Varèses Poéme Electronique, begge ikoniske verk innenfor den elektroakustiske musikken. I perioden etter Høvikoddens åpning arbeidet han også for opprettelsen av et studio i Norge av samme type som han kjente fra arbeidet i utlandet, og landets første studio, NSEM, ble også åpnet på kunstsenteret i 1975. Studioet var på flere måter en forløper til Notam.

Hos Notam kjenner vi en stor takknemlighet til Arne Nordheim, for verkene som vi kjenner og stadig spiller, og for alt han har gjort for å aktualisere estetikken og verdiene i den musikken så mange i våre miljøer arbeider med. Vi takker for skaperkraften og engasjementet som har gitt oss alle et så godt grunnlag å stå på.

Notam, Juni 2010