Fjell som faller
Billedkunstner og filmskaper Bodil Furu er årets festivalutstiller under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i 2012. Hennes nyeste dokumentarfilm Fjell som faller har premiere under festivalen den 19. januar 2012. Filmen er resultat av nesten fem års arbeid på Vegaøyene i Nordland. I filmen møter vi Anna Stensholm og Anna Lånan og deres personlige fortellinger. De to kvinnene var de siste som på 1980-tallet forlot sine hjemsteder i Vegaøyene på Helgelandskysten, etter at øysamfunnene hadde blitt avfolket gjennom to tiår. Deres utgangspunkt i lokalsamfunnet var ulike: Mens Anna er født og vokste opp i øygruppen, kom Anne dit som voksen innflytter.
De to kvinnenes personlige fortellinger og åpne refleksjon over livet de har levd, tar oss forbi nostalgi og naturskjønnhet og gir et innblikk i ulike fysiske og psykiske strategier for å takle hverdagslivet i et værhardt mikrosamfunn. Furus skildring av de to kystkvinnene og de avfolkede øysamfunnene lar allmenne og eksistensielle spørsmål stige til overflaten.
Lyden til filmen mikset hun sammen med Asbjørn Blokkum Flø i NOTAMs studio. Filmproduksjonen er støttet av Norsk kulturråd, Universitetet i Tromsø, Norske kunstforeninger.
Bodil Furu (f. 1976) er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo. Hennes filmproduksjon veksler mellom det dokumentariske, som i Fjell som faller, og filmer der virkelighet og fiksjon flyter over i hverandre. Filmene hennes er blant annet vist ved MoMa i New York, Istanbul-Biennalen og Busan-Biennalen i Sør-Korea.
Det er noe bemerkelsesverdig direkte ved de fleste av Furus filmer: mennesker forteller om sine liv, sine drømmer og sine problemer. I en tid der bekjennelser for media og i ulike realityprogrammer er regelen snarere enn unntaket, kan dette høres trivielt ut, men er det ikke. For slik Furu håndterer dokumentarsjangeren og sine intervjuobjekter kjennes det alltid ut som om det er noe vesentlig som berøres, enten det er direkte uttalt eller ligger under overflaten.
Bodil Furu arbeider gjennomgående i et dokumentarisk formspråk, og flere av hennes filmer kan ses som dokumentarer i en mer tradisjonell forstand. I andre filmer opererer hun med en flytende overgang mellom virkelighet og fiksjon, og de senere år har hun også laget flere korte fiksjonsfilmer.
[nggallery id=228]