Hav-Havn-Savn-Gavn

Utvikler ved Notam, Hans Wilmers, veiledet Pernille Meidel under prosjektet Hav-Havn-Savn-Gavn for å bygge en høytaler på seilbåten Slursula. Utformingen av tåkeluren ble gjort utfra akustiske prinsipper.

Pernille beskriver prosjektet slik:

“Lyden av tåkelur høres på kysten når tåken tar sikten fra fartøyene. Lyden er voldsom og kan bære mange kilometer for å forhindre at skip grunnstøter. Signalet består av lavfrekvente lyder som reiser lange distanser.

Lydsignalet blir plukket opp av landskapet og skaper ekkovariasjoner. Lyden vil da kunne formidle omgivelsene på tross av dårlig sikt, alt etter lydens ekko i landskapet. Signalet er forbundet med mystikk, det advarer om en uoversiktlig situasjon og signaliserer både fare samtidig som det formidler et håp.

Det var kanadieren Robert Follis som oppfant tåkesignalet. Da han kom gående hjem en kveld det var tåke, hørte han gjennom et åpent vindu datteren øve piano. Han registrerte at de mørke tonene kunne høres bedre enn de lyse.

Etter at fyrene er blitt automatisert, har de fleste tåkelurer, iallfall i Norge, blitt fjernet, og de er erstattet av elektriske alternativer.”

Hvorfor Pernille valgte akkurat Tåkelur forklarer hun slik:

“Jeg er først og fremst opptatt av det enorme drønnet et slikt horn kan lage og det mystiske jeg føler den representerer. Prosjektets tema kretser rundt hvordan tåkelurens signal både kan gi oss en følelse av å føle trygghet og utrygghet på samme tid. Dobbeltheten ved at tåkeluren signaliserer fare samtidig som den signaliserer for at en skal unngå at man kommer i fare, gjør at lyden både er vakker og skummel på en gang.

Jeg synes det er et viktig aspekt at etter at fyrene er blitt automatisert, er de fleste tåkehorn blitt fjernet og erstattet av elektroniske alternativer.”