John Persen (1941-2014)

Nekrolog ved Jøran Rudi
Foto: Tom Martinsen

–

John Persen døde den 12. desember, og dermed er en av de viktigste grunnleggerne av det moderne norske musikklivet borte. For de av oss som har hatt gleden av å kjenne og arbeide sammen med ham, kjennes tapet ekstra stort.

John var overbevist om at kunsten kunne forandre menneskene til det bedre, og at den kunne skape erkjennelser dersom vi anstrengte oss. Ett eksempel er hans idé om en lydinstallasjon som skulle stå langt til fjells og kun gi lyd fra seg i kraftig vind. Et annet finner vi i den elektroniske musikken hans fra Things Take Time, der de skjøreste ting kun kan oppleves dersom lytteren evner å ignorere forstyrrelser og andre, mer dominerende elementer. Eller vi kan tenke på lydinstallasjonen O sole mio, der to metallplater synger mot hverandre ? den ene en stjernetenor, den andre et jublende publikum. Hver gang tenoren tar sats og begynner å synge, overdøves han av publikum og kommer slik faktisk ikke til orde. John mente at kunsten krevde arbeid og måtte overvinne motstand.

Og John arbeidet med motstand – motstand på alle de områder der han skapte noe nytt. Hans innsats var på nær sagt alle områder i det moderne musikklivet, og det er naturlig å se han som en viktig pådriver for, og grunnlegger av mange av de ordninger og organisasjoner vi har i dag. Selvfølgelig gjorde han ikke alt dette arbeidet alene, men verdien av en igangsetter som yter utover det normale kan knapt overvurderes, og John Persen var en drivkraft som norsk musikkliv neppe har sett maken til verken før eller etter han kom til Oslo.

–

John ble født i Porsanger, og foreldrene var småbrukere. John lærte tidlig respekt for verdien av arbeid, han rodde fiske, arbeidet på jorda og i skogen. Men John ville mer, og utdannet seg til både agronom og lærer før han flyttet til Oslo i 1968 for å studere på musikkakademiet. I løpet av studietiden der grep han tak i mange av problemene som plaget musikklivet: Mangel på en solid musikkutdanningsinstitusjon, usikre levekår for kunstnere, og den provinsielle estetiske orienteringen. John var elev av Finn Mortensen, han var modernist og internasjonalist, og ville åpne dørene for nye strømninger, gjerne på tvers av hva tradisjonsforvalterne ville. Og han gjorde nettopp det.

Å ramse opp hele John Persens virke i et minneord blir for langt, men noe må likevel nevnes: På sent 60- og tidlig 70-tall ledet han aksjonene som førte frem til opprettelsen av Norges musikkhøgskole, og samtidig var han studentrepresentant i Kulturrådets utvalg som utredet opprettelsen. Han engasjerte seg direkte i samtidsmusikken som leder av Ung Nordisk Musikkfest, UNM (1970-73), og da han ble leder av Ny Musikk (1973-76) omskapte han organisasjonen til å bli landsdekkende med lokalavdelinger i de største byene landet rundt, slik vi kjenner organisasjonen i dag. I samme tidsrom var han også en av initiativtakerne til Norsk Musikkinformasjon, hvor han senere i flere perioder var styremedlem. Etter direktør Jostein Simbles brå død i 2011 overtok Persen ansvaret inntil ny leder ble ansatt. Norsk Musikkinformasjon er i dag fusjonert inn i Music Norway, mens noen av oppgavene er lagt til Nasjonalbiblioteket. Persen var også en av initiativtakerne til Kunstneraksjonen 74, som sørget for at kunstnernes levekår ble del av den offentlige dagsordenen, og aksjonen ble ledet av komponisten Kåre Kolberg. Betydningen av dette arbeidet vedvarer å være stor for utøvende kunstnere og musikere.

Persen viet i noen år også mye av sin innsats til amatørmusikklivet, gjennom arbeid for blant annet Bærum Sosialistiske Kor (1977-83) og sommerskolen For Full Musikk (1979-84). I 1986-7 tok han også ansvar for å få ryddet opp i Norsk komponistforenings plateselskap Norsk Musikkproduksjon. Persen var også engasjert i den nye elektroniske musikken i Norge, og hadde i noen år lederverv i NICEM, og fra 1995 og seks år fremover viet han kreftene sine til å sikre at Oslo Sinfonietta kunne leve videre.

Med en slik overveldende innsats er det vanskelig å peke ut én ting som den viktigste, men om noe allikevel skal nevnes slik, så er det at John Persen unnfanget ideen til, og grunnla Ultimafestivalen, som har vokst videre undere senere festivalsjefer til å bli landets viktigste festival for samtidsmusikk. I Ny Musikk på den tiden var det et sterkt ønske om å få til en internasjonal storsatsing som dette, og etter at Ny Musikks leder Yngve Slettholm i 1985 hadde sørget for at Verdensmusikkdagene skulle arrangeres i Oslo i 1990, så ble dette arenaen for Ultimas lansering. Det var trolig bare John Persen som den gangen kunne klare å dra sammen et slikt spleiselag, der alle hovedstadens ensembler og orkestre skulle bidra til et felles løft for den nye samtidsmusikken. Og Ultima hjalp også frem andre nyskapninger ? da NOTAM skulle presenteres i 1993, med deltakelse fra Ircam og et stort internasjonalt fagmiljø fra den elektroakustiske musikken, skjedde dette under festivalen. Rammen rundt lanseringen ble slik den beste.

Slike fakta fra den norske musikkhistorien minner oss om betydningen av John Persens arbeid. Men John var også komponist, med mange viktige verk på samvittigheten. I 1977 skrev han ett av vinnerverkene til åpningen av Oslo konserthus, ?Sv, der tittelen betyr ?Våg å vise at du er same?. Han fikk deretter en bestilling fra Den norske opera og skrev Under kors og krone, der underlaget var Kautokeinoopprøret i 1852. Operaen ble, med vaklende begrunnelser, aldri fremført, men Persen lot seg ikke knekke av dette, og skrev operaen om til orkesterverket Over kors og krone som ble fremført under Ultimafestivalen i 1999. Persen hadde et alvor i musikken, og alvoret lå også under i verktitler som Et Cetera, Øreverk, Arvesøl og John Persen?s Guide to the Orchestra, der han gjennom å bruke Abba?s diskolåt Money money money leverer en spydig kommentar til Benjamin Brittens noe mer høytidelige Young Person?s Guide to The Orchestra. Det er mye mer å nevne ? John Persen var en allsidig komponist, og har mottatt Lindemanprisen og Edvardprisen, samt flere andre utmerkelser.

–

John var opptatt av det han ennå ikke hadde hørt, og siden han ville gjøre det som var riktig, og ikke bare å gjøre ting på riktig måte, nøt han bred respekt i musikklivet, selv etter at han trakk seg unna i kjølvannet av personlige kriser. På grunn av sin gjennomgripende ærlighet og sterke innsatsvilje, uavhengig av hva arbeidet måtte koste ham, var John Persen også en kontroversiell mann. Han kunne være brutalt ærlig i sin kritikk, men kritikken kom aldri som et forsøk på å heve seg selv over andre og fremstå som en bedreviter; den kom når noe ikke holdt mål, og derfor måtte gjøres bedre. John var rett fram og uredd, og streng mot dem som ikke gjorde jobben skikkelig, enten det var kulturministre, politiske ledere, operadirektører, musikere eller andre. At John la listen så høyt, falt selvfølgelig tungt for flere, men det levde han godt med. John hadde et kompass uten misvisning.

John var en utrettelig igangsetter, og de institusjoner og organisasjoner som står etter ham er verdifulle for musikk- og kunstlivet. Han evnet å skape både selv og gjennom andre, og hans kombinasjon av generøsitet, ekthet og arbeidskraft var uten sidestykke. John Persen var en uredd, ujålete og direkte mann som var full av lojalitet, omtanke og vilje. Mannen er borte, men avtrykket han har etterlatt, står.

Takk, John.

Jøran Rudi

NOTAM, desember 2014